De fleste ønsker at dyr skal ha det godt. Dette gjelder både kjæledyr, husdyr og annet dyrehold i samfunnet. I media kan man av og til lese historier om dyr som mishandles, mangler mat og drikke, eller lider på annen måte. Dette opprører de fleste mennesker fordi vi ønsker at dyrene våre skal leve godt og være tilfreds. Men hva er egentlig dyrevelferd? Og hvordan kan vi avgjøre om et dyr har det godt eller ikke? Hvilke krav stiller dyrevelferdsloven til dyreholdet?

Dette og mer kan du lese om her.

Dyrevelferd i utvikling

Ulik ordbruk og forståelse

Det er mange uttrykk som brukes i forbindelse med dyrehold, deriblant dyreomsorg, dyrevern, etisk dyrehold og dyrevelferd. Disse uttrykkene brukes ofte litt om hverandre, men de har ulike definisjoner og betyr ikke det samme i dagens bruk og forståelse av velferdsbegrepene for dyr.

Dyreomsorg ble først brukt i landbruket, hvor hensikten var å øke bevisstheten hos bønder og andre om at det er viktig å behandle dyrene godt i alle deler av husdyrproduksjonen, fra fjøs til slakteri. Begrepet dyreomsorg brukes sjelden når man snakker om hvordan dyrene skal behandles.

I stedet kan det brukes i forbindelse med en dyreeiers evne og vilje til å vise omsorg for dyr. Skjønner bonden seg på grisens behov, og vil han ta hensyn til dette?

Dyrevern, eller dyrebeskyttelse, innebærer tradisjonelt å beskytte dyr mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse. Den tidligste dyrevernlovgivningen i Norge var ensidig rettet mot dette, og loven ble først vedtatt i 1935 og deretter fornyet i 1974. Dyrevernloven av 1974 handlet hovedsakelig om at dyrene skulle vernes, med vekt på minstekrav til husdyrholdet.

I dag brukes dyrevern mest som samlebetegnelse for ulike typer engasjement hvor formålet er å forsvare dyrenes interesser eller jobbe for deres rettigheter. Men uttrykket betyr egentlig hva man gjør i praksis for å sikre en god dyrevelferd. Hva gjør grisebonden for at grisen skal trives bedre?

Dyrevelferd handler om hvordan dyret har det. Dyrevern handler om hva mennesker gjør for at dyret skal ha det bra.

Dyrevelferdens historie

Dyrevelferd som tema har bakgrunn i filosofi og etikk. En rekke filosofer har skrevet om dyrevelferd og påpeker at mennesker har en plikt til å ta vare på dyrene vi har ansvar for. Blant de mest kjente er Jeremy Bentham (1748-1832) og de nålevende Peter Singer, Tom Regan og dansken Peter Sandøe. Med etisk dyrehold mener vi et dyrehold som tar tilstrekkelig hensyn til denne plikten. Hvilke plikter har egentlig grisebonden overfor grisene sine?

Ut fra denne filosofien har det de siste 50 årene utviklet seg et samarbeid på tvers av flere vitenskaper, for å finne ut hvordan dyrene best bør holdes slik at vi unngår lidelser og i stedet sikrer dyrene et godt liv. Hvordan skal grisebingen være utformet slik at grisen får dekket sine behov? Slike vitenskaper omfatter biologi, etologi, kognitiv psykologi, fysiologi, veterinærmedisin, husdyrmiljø, ernæring og avl/genetikk. Samfunnet kan avgjøre hva som er rett og galt i en gitt situasjon ved å ta utgangspunkt i dyreetikk og så lytte til hva forskerne sier.

I 1965 ga den engelske Brambellkommisjonen ut en omfattende utredning av begrepet dyrevelferd, og oppsummerte den ideelle velferd i form av de «fem friheter» for dyr:

  • Frihet fra sult, tørst og feilernæring
  • Frihet fra unormal kulde og varme
  • Frihet fra frykt og stress
  • Frihet fra sykdom og skade
  • Frihet til å utøve normal atferd

Kriterier og definisjoner av dyrevelferd

Brambellkommisjonens fem friheter er ikke en definisjon på dyrevelferd, men gir viktige kriterier på hva god dyrevelferd omfatter. Den mest kjente definisjonen på dyrevelferd er denne, laget av den engelske professoren Donald M. Broom i 1986:  «Dyrevelferd er dyrets tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø».

Donald M. Broom. (Foto: NMBU)

Dyrevelferd er dyrets tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø.

Med andre ord: hvorvidt dyret har det bra, nøytralt eller dårlig er et resultat av hvordan det takler miljøet det lever i. Miljøet dyret lever i består av en rekke faktorer:

  • Fysisk miljø (beite, binge, bur, golv/underlag, høyde på fôrbeholder, materialbruk i innredning, skygge fra sol, støy o.l.)

  • Sosialt miljø (forhold til andre dyr, både av samme dyreart og andre – også mennesker, samt deres alder, kjønn, størrelse, temperament, sosiale rang og forhold seg imellom)

  • Inne- og uteklima (temperatur, luftfuktighet, ventilasjon, trekk, lys, sykdomsframkallende mikrober, o.l.)

  • Miljøberikelser (verdifulle og gode stimuli som engasjerer og aktiviserer dyret på ulike vis, eksempler kan være leker og gjenstander, ekstra halm og/eller rotgrønnsaker, aktiviteter og utfordringer i forbindelse med fôring m.m.)

Etologigruppen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet endret i 2004 litt på Brooms definisjon: Etologi er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø. Det nye i Etologigruppens definisjon er at man legger vekt på hvordan det enkelte dyret opplever sin situasjon, både psykisk og fysisk. Hvordan føler dyret seg egentlig her og nå? Det er ikke nok at veterinæren, biologen eller bonden mener at denne grisen bør ha det bra, hvis grisen likevel lider.

Da Landbruks- og matdepartementet foreslo den nye dyrevelferdsloven for Stortinget i 2009, skrev de at de

var enige i denne definisjonen (Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) om lov om dyrevelferd). Det betyr at denne definisjonen ligger til grunn for loven og hvordan man skal forstå lovparagrafene.

Dyrevelferd handler først og fremst om hvordan mennesker behandler dyr og tilrettelegger for dyreholdet. Likevel gjelder dyrevelferdsloven også for viltlevende dyr. Et skadet rådyr har også dårlig dyrevelferd, og mennesker har plikt til å hjelpe dyr som lider, enten dyret er tamt eller vilt.

For ville dyr er dyrevelferd spesielt viktig under fangst og

jakt, for å unngå skadeskyting og unngå å skremme dyrene unødig. Man må også ta hensyn til dyrevelferd når man møter ville dyr, eller bruker dyr i forskning (for eksempel ved merking av dyr der de fanges og slippes ut igjen etter registrering).

Her er en mer presis definisjon av dyrevelferd:

Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø.

Tre sider ved dyrevelferd

Tre sider ved dyrevelferd

Den tredelte figuren under viser tre ulike sider, eller dimensjoner, ved dyrevelferd, og hvordan de overlapper hverandre. Alle tre sider gir viktige bidrag til å forstå dyrevelferd fullt ut og hva vi må ta hensyn til når vi tilrettelegger dyrets fysiske og sosiale miljø.

Biologisk funksjon

En arts biologiske funksjon innebærer mange momenter, men for husdyrhold og dyrevelferd er det viktig å ha fokus på god helse, normal atferd og høy reproduksjon. Disse henger sammen med hverandre, og dyrets helsestatus kan gjenspeiles i dyrets atferd og evne til å formere seg. Dårlig velferd kan ses gjennom unormal atferd for arten, nedsatt evne til å få avkom og dårlig helse. Tidligere var det dette man vektla når man vurderte et dyrs velferd, men i dag er ikke dette nok.

Naturlig liv

Naturlig liv handler om hvor en art naturlig holder til og hva slags miljø den trives i (biotop). Atferdsrepertoaret til den aktuelle arten innebærer alle de ulike atferdene dyrene utfører og som er nødvendige for å overleve, utvikle seg og fungere i en sosial gruppe. I vårt husdyrhold er det sjeldent mulig å oppfylle alle normer for naturlig liv hos en gitt art. Derfor blir det viktig å tilpasse leveforholdene slik at dyret i høyest mulig grad får mulighet til å utføre sin arts naturlige atferd.

Hvis det er viktige, naturlige atferder dyret ikke kan utføre, som for eksempel stelle pelsen eller ha en positiv sosial kontakt med andre dyr, så kan dette være negativt for produksjonen (husdyr) og trivselen hos dyret. Det kan føre til stress, atferdsforstyrrelser og at dyret lettere pådrar seg sykdommer. Dyrevelferden vil derfor være bedre jo mer naturlig miljø dyret lever i og jo større variasjon i atferden dyret viser. Dette er temaer som særlig vektlegges innen økologisk husdyrhold.

Subjektiv opplevelse

Dyrets subjektive opplevelse innebærer hovedsakelig individets emosjoner/følelser og hvordan det opplever sitt eget liv og situasjon. Den subjektive opplevelsen innebærer følelsesmessige reaksjoner på hendelser, andre dyr eller mennesker, miljø, vær, høye lyder, forandring i rutine eller lignende. Den subjektive reaksjonen kan oppleves forskjellig fra individ til individ til tross for at situasjonen kan være lik. Som vi har sett ovenfor, så inngår dette i den moderne definisjonen av dyrevelferd.

Unormal atferd

Stereotypier

Det finnes mange typer unormale atferder hos dyr. En av de viktigste kalles stereotypier. Stereotypier er atferd/bevegelser, som gir utløp for frustrasjon, og de er resultat av manglende stimuli eller mangel på oppfylte naturlige behov. En stereotypisk atferd utføres på samme måte hver gang og ser lik ut hele tiden. Den har tilsynelatende ingen umiddelbar funksjon eller sagt med andre ord:

atferden er en unormal bevegelse som ikke forekommer naturlig i dyrets atferdsrepertoar. Stereotypier er innlærte bevegelser som gjentas ofte og forekommer oftere hos produksjonsdyr og dyr i dyrehage enn hos hund og katt. Unormale eller uvante omgivelser kan likevel også føre til stereotypier hos selskapsdyrene våre, slik hundevideoen under viser. Eksempler på stereotypier hos andre dyr kan ses i de to andre videoene.

Her ser man bevegelser som tungerulling hos ku og veving (ikke krybbebiting) hos hest. Disse er alle indikatorer på frustrasjon og dårlig dyrevelferd.

Så hva er egentlig dyrevelferd?

Definisjon av dyrevelferd

Dyrevelferd kan sies å være individets egen opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av sitt forsøk på å mestre sin egen situasjon og faktorer som påvirker den. Motivasjon, etologiske behov, stress og stressmestring har betydning for dyrevelferd, i tillegg til de følelsesmessige og lærte konsekvensene dette medfører.

Forståelse og vurdering av dyrevelferd

Mestring er et sentralt begrep i forståelsen og vurderingen av et dyrs velferd. Et dyr som bruker store ressurser og mye innsats på å beherske sitt miljø har dårligere velferd enn et som bruker små, selv om begge lykkes i sine forsøk. Dyrevelferd tar utgangspunkt i individets subjektive opplevelse av sin egen

situasjon, og er et begrep som tar hensyn til individuelle forskjeller og behov. Har hunden, marsvinet eller kalven en positiv, negativ eller nøytral oppfattelse av sin mentale og fysiske tilstand?

I alt slags dyrehold er det viktig å tilpasse dyrets miljø og liv slik at naturlige behov og atferder tilfredsstilles. Ofte innebærer dette en redusert frihet i forhold til et fritt liv i naturen, men samtidig reduserer man også noen av farene ved et liv i total frihet. Man unngår at dyr blir tatt av rovdyr (med unntak av sau på utmarksbeite), man oppdager sykdom og skader tidlig og sult og tørst elimineres. Med andre ord: man fjerner noen friheter og gir andre. Dyrevelferd er derfor avhengig av hva man måler velferd opp mot og hva man legger i dens betydning.

Optimalisering av dyrevelferd

I tillegg til å oppfylle grunnleggende behov kan man optimalisere dyrets liv ved å tilby miljøberikelser. Dette kan være rotemateriale (halm) til grisepurker før de skal føde, pinner og baller å leke med, sosiale forhold og sosial omgang, oppgaveløsning for å få mat/godbiter m.m. Å miljøberike innebærer å oppfylle et naturlig behov hos dyret ved å tilby noe som tilsvarer eller etterligner elementer ved dyrets naturlige liv. Griser liker å rote med trynet i jorda, høns liker å sitte på pinne om natta, katter kvesser klørne sine og kaniner liker å gnage. Da er det viktig å tilfredsstille disse behovene ved å tilby tilgjengelige objekter, situasjoner, miljø og sosiale forhold som oppfordrer til slik naturlig atferd.

Hvordan måles dyrevelferd?

Hvorfor bruke en skala?

Som nevnt så skal dyrevelferd vurderes ut fra det enkelte individ. Dyrevelferd kan måles på en skala fra svært dårlig til svært god. Figuren til høyre viser ulike grader av velferd og betydningen av velferd på ulike nivå. Graden av velferd påvirker dyrets evne og vilje til læring, prøving og feiling. Slike egenskaper er viktige for at dyret skal fungere godt i miljøet sitt.

Hvilken betydning har ulike grader av dyrevelferd?

Grader av dyrevelferd

Dersom dyrevelferden ligger ved 0-punktet, er dyret i en nøytral tilstand, som betyr at det ikke har noen negative stimuli og heller ingen udekkede behov. Dyret har da fått oppfylt sine grunnleggende behov som mat, vann og ly, og det har ingen sykdom, skade eller vonde følelser. Hvis velferden er dårlig, f.eks. på X, er målet å komme nærmere 0-punktet. Men ved 0-punktet er likevel ikke dyrevelferden så god som den kan bli. Den kan bli enda bedre ved å bringe dyrevelferden lenger til høyre mot god dyrevelferd, f.eks. til Y.  Mestring handler om hvor store svingninger i dyrevelferden et dyr kan tåle. I figuren er dette vist ved at X og Y kan variere innenfor de røde eller grønne pilene. Jo større svingninger et dyr tåler, desto bedre er dyrets mestringsevne.

Positiv forventning

Hovedpoenget med en slik skala er at man kan måle dyrevelferd fra svært dårlig til svært god, og det er ikke nok å fjerne alle dårlige miljøfaktorer. Man må også ha noen positive faktorer som gir dyrene glede.

Hvis derimot velferden konstant er langt til høyre, f.eks. på Z, kan dyret bli bortskjemt («lørdag hele uken») og kjedsomhet kan oppstå, selv om velferden egentlig er god. Dyr trenger utfordringer som de greier å mestre. Dyret trenger også positive forventninger, der dyret får signaler om at det vil komme til å få et gode, f.eks. at eieren snart skal gå tur med hunden. Den optimale dyrevelferden kan sies å være en slags «adventstilstand», som barn i adventstiden. Man gleder seg til noe og har forventninger om det som kommer. Når dyret har en slik positiv forventning, skal du ikke gi dyret belønningen straks. Vent heller, så forlenger du den positive forventingen dyret har. Men venter du altfor lenge, kan dyret bli frustrert.

Forskning

Etologer og andre som jobber med dyreatferd og dyrevelferd kan utarbeide forsøk som gir dyr muligheter til å vise egne ønsker, behov og valg ut fra sin nåværende situasjon. Dette kan innebære valgmuligheter, der tid brukt på et alternativ gir en god indikasjon på hva dyret foretrekker.

Slike undersøkelser og forskning krever nøyaktig planlegging og gode rammer. Et eksempel på slik forskning er liggeunderlag til ku. Tida en ku bruker på å ligge på enten betong, madrass eller halm sier noe om hva slags liggeunderlag den foretrekker, og mange like forsøk kan gi en indikasjon på hva kyr foretrekker generelt.

Fysiske målinger

Dyrevelferd kan også måles i form av stress ved bruk av hjerterytme, utåndingsluft og hormoner i blodet. Det er viktig å vite at ikke alt stress er negativt, og et kortvarig og høyt stressnivå kan for eksempel øke konsentrasjonen og skjerpe læringsevnen (f.eks. idrettsprestasjoner, eksamen og å snakke foran store forsamlinger for oss mennesker). Langvarig eller kronisk stress kan derimot føre til at dyret lettere blir sykt, redusert evne til å takle nye situasjoner og utfordringer, og aggresjon eller at dyret slutter å reagere på omgivelsene. Måling av stress på denne måten kan bidra til forståelse av dyrs tålegrenser og behov for oppfyllelse av naturlig atferd.

Lovgivning i Norge og utlandet

Dyrevelferdsloven

I Norge kom det en ny dyrevelferdslov i 2010. Dyrevelferdsloven sier at dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de måtte ha for mennesker (§1). Loven ligger under Landbruks- og matdepartementet og presiserer at «avgjørelsen om hva som er god dyrevelferd skal i størst mulig grad bero på vitenskapelig grunnlag». Dette innebærer forskning utført av etologer på dyrs atferd, deres individuelle valg og preferanser, måling av stress og emosjoner osv. Departementet er enig i at dyrevelferd handler om hvordan det individuelle dyret har det, og det er Etologigruppen ved NMBU sin definisjon av dyrevelferd som er gjeldende for hvordan begrepet dyrevelferd skal forstås i Norge.

Fokus på individet

Konsekvensen av dyrevelferdsloven er blant annet at dyrevelferd ikke kan måles på gruppenivå. Man kan ikke si at «denne flokken har god velferd», men man kan si «alle individene i denne flokken har god velferd» (dersom det er riktig). Man må alltid ha fokus på individene i en gruppe som har dårligst velferd og tiltak kan omfatte endringer i miljø, stell, sosial gruppering, menneskets atferd m.m.

Noe av det viktigste i den nye loven er krav til kompetanse og kunnskaper om dyret hos alle som har ansvar for dyr (§6). Dette gjelder like mye for husdyrbønder som for selskapsdyreiere. Har du hund, katt eller marsvin, må foreldrene dine ha tilstrekkelige kunnskaper om denne dyrearten. Du selv kan være ansvarlig for dyret ditt fra du er 16 år, om foreldrene vil gi deg dette ansvaret. Da må du ha mye kunnskaper, og det er ett av målene med denne nettsiden å bidra til dette. Men det er bare starten. Du må lære mer, lese gode bøker om atferd hos dyrearten du har, eller gå på kurs.

Forvaltning av dyrevelferdsloven

Mattilsynet forvalter loven, det betyr at de fungerer som kontrollorgan og gjennomfører besøk og har samarbeid med bønder, dyrehager og andre som holder dyr.

Mattilsynet jobber med veiledning og rettledning innen dyrevelferd. Du kan finne enkle brosjyrer om dyrehold på Mattilsynets nettsider.

Varslingsplikt

I tillegg har alle mennesker i Norge en allmenn varslingsplikt dersom de opplever at dyr ikke holdes forsvarlig (§5).

Dette innebærer å varsle om unormale hendelser, uforsvarlig levemiljø, sykdom, skader, sult og annen vanskjøtsel av dyr. Nettopp fordi vi har en slik allmenn meldeplikt er det viktig å sette seg inn i og lære om dyrs atferd. På denne måten kan man forebygge mangel på kunnskap og kompetanse og legge opp til et godt og trygt dyrehold. Dyrevelferdsloven setter også krav til dyrs levemiljø, avl på dyr, hvordan dyr skal avlives og mye annet.

Du finner hele dyrevelferdsloven her

Les hele loven, og diskuter med medelevene dine hva paragrafene betyr. Spør læreren hvis det er ord der som du ikke forstår.

Har du hund, katt eller marsvin, må foreldrene dine ha tilstrekkelige kunnskaper om denne dyrearten. Du selv kan være ansvarlig for dyret ditt fra du er 16 år, om foreldrene vil gi deg dette ansvaret.