Hund

Av alle dyrearter er hunder trolig de det finnes flest myter og historier om. Hundene har levd sammen med mennesker i flere tusen år – som hjelpere og venner. Arbeidsoppgavene har omfattet flere områder, fra jakt- og krigshunder til skjødehunder som holdt adelens kvinner med selskap. I våre dager har vi fortsatt store forskjeller på hunders arbeidsoppgaver, som de som utfører livsviktige arbeidsoppgaver, som å søke etter bomber, finne folk nedgravet i snøras, påvise kreftceller m.v. kreftceller, – og vi har hunder som bæres i vesker med matchende moteriktige klær.

I moderne tid har Disney skapt en forestilling om at hunder gjør alt for menneskene (Lassie o.a.) og som fremstilles å være mer intelligente enn de fleste av oss mennesker. Disneyhunden tenker og handler nesten som et menneske. Å skaffe seg en hund ut i fra Disneys forestillinger om hva det innebærer å ha hund, er ingen god idé. At hunder er kloke dyr, menneskets gode venn og hjelper, er riktig. Samtidig er det viktig at vi både er bevisste på hva slags hund vi skaffer oss og har kunnskaper om hvilke behov hunden har, som varierer fra hundetype til hundetype.

Hva er en hund, hvor kommer den egentlig fra?

Hunden, slik vi kjenner den, hører hjemme i hundefamilien, Canidae. Hundefamilien teller 38 arter som igjen har flere underarter. Det er, og har vært, mange teorier om hundens opphav. Sjakal, coyote, ulv eller flere forskjellige arter. I dag enes de fleste om at hunden stammer fra forskjellige ulver (Canis lupus) på de forskjellige kontinentene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Domestisering: “Domestisering er den prosess dyr, planter og andre organismer gjennomgår når de tilpasses til et menneskeskapt miljø, for eksempel til et liv som husdyr eller nytteplante. Domestisering skaper endringer. Domestiserte dyr, planter og organismer vil derfor være annerledes enn sine ville artsfrender. Domestiseringen skjer gjennom genetiske endringer over generasjoner. Prosessen kan sees på som et spesialtilfelle av evolusjon (nærmere bestemt selektiv utvelgelse).”

Forskerne mener at de første domestiserte ulvene var et resultat av mindre sky ulver som lette etter matrester rundt menneskenes boplasser, spiste avføring og stjal kjøtt som hang til tørk. Nå vet vi ikke hvorvidt ulven var redd mennesker, fordi mennesket trolig ikke utgjorde noen trussel. Men, ulvene som spiste folkets matrester var trolig de som var de minst redde. De hadde gener som gjorde at de var mindre fryktsomme. Når disse ulvene paret seg innbyrdes var det de valpene med minst frykt overfor mennesker som overlevde. De med mest frykt ble jaget bort. På den måten skjedde det en naturlig utvelgelse for tamhet. Den kulturelle domestiseringsprosessen hos ulv begynte da ulven ble en del av den sosiale strukturen i menneskets samfunn, og på denne måten ble menneskets ”eiendom”.

Med tiden ble den domestiserte ulven, forgjengeren til dagens hunder, mer og mer ulik sine forfedre grunnet nedarvede, variable egenskaper ved utseendet, som f.eks. pelsfarge, størrelse og ørestilling. Endringene skjedde på grunn av kombinasjoner av kunstig seleksjon (menneskelig innblanding) og naturlig seleksjon i formeringen.

Den siste delen av den kulturelle prosessen i domestiseringen har gjort hunden til et dyr med halsbånd og lenke og som kan bli kjøpt, solgt og gitt bort.

Arkeologiske funn indikerer at hunden var det første domestiserte dyret og at det trolig skjedde rundt slutten av siste istid. Jegere og samlere ble da mer bofaste og fikk i større grad et overlappende leveområde med bl.a. ulven. Den engelske biologen Clutton-Brook (1999) mener at da menneskene begynte å bruke pil og bue, ble flere dyr skutt på og skadet. Ulvene hadde da en stor fordel fremfor menneskene ved at de mye lettere kunne nedlegge et slikt skadd bytte. Ulver som var lykkejegere ville da ha lagt ned byttedyr som var skadet av mennesker, og noen av disse ulvene kan ha sett muligheten både til å følge etter menneskene og å spise deres matrester. Ved siden av å danne et effektivt jaktpartnerskap, ville et effektivt jaktområde (territorium) bli lagt rundt menneskelige boplasser.

Det eldste funnet av rester av hund er datert 14 000 år før nåtid (Oberkassel i Tyskland). Protch og Berger har samlet og datert skjeletter fra flere steder på kloden, noe som viser en stor utbredelse av hund på et tidlig stadium.

Menneskelig innblanding har ført til valg av individer med spesielle egenskaper, som f.eks. tamhet. Ved å avle for tamhet (den russiske genetikeren Belyaev avlet på sølvrev med vekt på tamhet) har vi fått andre endringer som ikke er valgt bevisst, som f.eks. pelsfarge, haleføring og ørestilling, r trekk som ikke finnes hos de ville revene, men som er vanlig blant tamme hundedyr. Dette skjedde også ved den tidlige domestiseringen av hunder, dvs. utvikling av trekk som ikke finnes hos voksne ulver (forfedrene), men som er blitt normalt hos hunder. Eksempler er barnlig utseende og atferd (neoteni), f.eks. bjeffing, løpetid 2 ganger i året, variert pelsfarge osv. Løpetid to ganger i året, flekkete pels eller barnlige trekk finnes ikke hos ulven. Senere er det avlet for andre egenskaper; gjeting, vokting, trekk osv. Man har avlet for ønsket atferd og har i tillegg fått som resultat et spesielt utseende. Utseendet er ”fornuftig” i forhold til jobben hunden skal gjøre, men er ikke det som i utgangspunktet er vektlagt i avlen.

Voksne, kjønnsmodne hunder har mange av de samme trekkene som ulvevalper. Valper har en atferd som søker omsorg, slik at de får mat og pleie. Tilsvarende atferd viser voksne hunder overfor mennesker. Hunder generelt er også (i likhet med valper og ungdyr) forholdsvis avhengig av mennesker, noe ulver ikke er. Ulvens ungdomsperiode viser både barnlige og voksne trekk. Den kan fortsatt endre seg og lære – i motsetning til mange voksne ulver som har et fastlagt atferdsrepertoar. Hunden når aldri det fullt utviklede voksne stadiet til ulven. Hunden kan bruke biter av atferd, blande dem eller fjerne dem – på måter som ikke er mulig for den voksne ulven.

Krysning av individer med uvanlige og forskjellige egenskaper har skapt nye hundetyper, variasjoner som har gitt grunnlag for avl på ulike hunderaser.

Raser og hundetyper

I den siste delen av domestiseringsperioden ble forskjellige hundetyper utviklet med grunnlag i ulike bruksområder. Dette skjedde (og skjer fortsatt) ved bruk av avl, såkalt kunstig seleksjon. De ble, og blir, avlet for utseende, gemytt og atferd. For 3-4000 år siden fikk vi klare skiller (raser/typer). På 1600-tallet begynte den store raseutviklingen, først avl spesielt mot jakt. I dag har vi litt over 400 hunderaser i verden.

hund med and i mund
En Nova Scotia duck tolling retriever
som apporterer en and for jegeren.
Bildet er tatt av Elisabeth Løhre, RedRivals kennel
Hund i skogen
En dunker på sporet. Dunkeren er en norsk 
harehund.

En Nova Scotia duck tolling retriever
som apporterer en and for jegeren.
Bildet er tatt av Elisabeth Løhre, RedRivals kennelHunder av Greyhoundtyper er trolig av de første rasene, og er funnet gjengitt på malerier og keramikk fra Egypt og vest-Asia.

I Egypt hadde de hunder med smale hoder, lette kropper og lange ben. Hunder av mastifftypen ble brukt som vakthunder og til jakt, og det ble også avlet på hunder med spesielt korte ben. Fra Romertiden hadde man de fleste hovedrasene som vi også finner i dag, og deres funksjon og kvaliteter var registrert.

Greyhoundtyper

I Europa spredte de forskjellige hunderasene seg mest i Middelalderen. Føydalismen og aristokratiet medførte behov for jakthunder, dvs. forskjellige hundetyper til jakt på de forskjellige byttedyrene. Fattigfolk hadde terriere, som jagde rotter og andre skadedyr.

Hunder er genetisk programmert til å oppføre seg som hunder, men forskjellige raser kjører dette programmet på ulike vis. Arvelig variasjon innen arten hund er større enn variasjonen hos de andre hundedyrene. Forskjellen mellom ulv og hund er et resultat av reduksjon i hode, hjerne og tenner, men den viktigste forskjellen er likevel i atferden. Hunder kan temmes og trenes, noe ulver ikke kan.

Gjeterhunder
Gjeterhunder på jobb
Gjeterhunder
Gjeterhunder på jobb
Gjeterhunder
Gjeterhunder på jobb

Hundens naturlige miljø – et menneskeskapt miljø

Arten hund består i dag av mange raser og blandinger som alle kalles hund. Deres ”naturlige” miljø varierer med hva som er rasens (typens) opprinnelse og utvikling. Begrepet ”naturlig” blir kanskje litt feil, da hunder er dyr som generelt lever sammen med eller i tett nærhet til mennesker. Med hundens naturlige miljø menes altså at den har en eller annen form for kontakt med mennesker.

Hvor er dagens hund om den ikke lever nær mennesker? De fleste hundrasene er ikke i stand til å leve i vill tilstand. Faktum er at om en hund kommer bort fra menneskene, vil den høyst sannsynlig dø. Hundens naturlige miljø er med mennesker, enten som en del av en familie (f.eks. i Norge) eller som en del av en landsby (f.eks. i Afrika). Menneskene utgjør en stor del av hundens miljø, uansett om hunden tilhører en menneskefamilie eller ikke. Hunder som ikke er eid av familier lever likevel nær mennesker, bl.a. ved å livnære seg av menneskenes avfall.

De såkalte gatehundene, som det er mange av i noen land i Europa, kan leve både i familiegrupper eller alene. Familiegruppene består gjerne av en hannhund og en tispe samt yngre avkom.

 

Reproduksjon

De fleste hunder når kjønnsmodning mellom 6 (små raser) og 12 måneders (større raser) alder. Her er variasjonen mellom rasene stor, enkelte store raser når kjønnsmodning først rundt toårsalderen. I denne perioden får tispene sin første løpetid, en brunst når de blir kjønnsmodne (forplantningsdyktige). Det vanligste er at tisper får løpetid ca. 2 ganger i året, i motsetning til sine ville slektninger, ulven, som kun løper en gang i året. 
Hos tamhunden varer tispens løpetid i tre uker (noe ganger litt lengre). Innledningen på løpetiden merkes ved at tispen kan virke litt distré og hun blir gjerne mer interessert i å snuse på ting. Samtidig hovner kjønnsleppene opp. I de første 10–11 (7–20) dagene vil det dryppe en del blod, men mengden varierer fra individ til individ. Noen blør mye, andre nesten ikke i det hele tatt. Denne perioden kalles forbrunsten (proøstrus). Etter hvert vil blødningene avta og sekretet blir lysere. Det er i denne fasen at eggløsningen skjer, og det er først da tispen er villig til å pare seg. Denne fasen kalles brunsten (østrus). Forbrunst og brunst (proøstrus og østrus) utgjør samlet det vi kaller løpetid.

Tispen er gjerne mest mottakelig (lettest å befrukte) omkring 11. til 14. dag i løpetiden, men dette kan variere mellom individer og raser. Primitive raser kan ha et noe senere tidspunkt (14–16). Selve eggløsningen kan påvises av veterinær.

Kurtise og parring

Kurtise mellom hunder kan vise seg ved at de springer sammen, gnir seg mot hverandre, kosebiter hverandre, går parallelt sammen eller leker sammen. 
Det er ikke gitt at tispen aksepterer hannhunden, selv når hun er høyløpsk. Når en tispe har tilgang på flere hanner kan vi se at hun gjør et valg mellom hannene.

Tispen viser at hun er mottakelig for hannen ved å stille seg med rumpa mot han og bøyer halen til side.

Når hunder parer seg, hopper hannen opp og ”rir” på hunnen. Det spesielle for hunder er at hunnen og hannen "binder seg sammen" i kjønnsorganene. Hundenes paring ender ofte med noe som minner om et sirkusnummer. I stedet for å trekke seg ut av hunnen løfter hannen det ene bakbenet over ryggen på henne, og snur seg slik at de to dyrene blir stående bak mot bak. Denne stillingen kan de holde fra noen få minutter til over en time. Den noe merkelige atferden skyldes at et spesielt svamplegeme ved roten av hannens penis hindrer ham i å trekke seg ut etter selve paringen. Mens de to er sammenlåst svømmer sædcellene hunnens eggceller i møte, og i mellomtiden er det ingen andre hanner som kan pare seg med henne. Hundene må selv løsne når tiden er inne. Forsøker man å rive dem fra hverandre, kan dette gi livstruende blødninger og hundene vil sannsynligvis også forsvare seg ved å bite.

Hundeparring
Parring

Fosterperioden og fødsel

Tispen går normalt drektig i ca. 63 dager (59–69 dager) før hun føder.

Tispens atferd endrer seg ofte uken før valping. Da tar hun gjerne med seg ulike saker for å bygge ett "bo", graver, leter etter en stille plass eller søker seg til eieren for selskap.
Valpene fødes i intervaller på et par minutter til halvtimer. De fleste hunder klarer å føde uten store problemer, men det er viktig at eier er i nærheten dersom hun trenger hjelp.
Straks valpen er født vil tispen slikke den ren, frigjøre den for fosterhinner og bite av navlestrengen. Enkelte tisper kan være hardhendte når de navler valpene, og dette kan resultere i navlebrokk eller for kort navlestreng som har lett for å blø. Det kan derfor være greit å hjelpe tispen ved å klippe navlestrengen.

Enkelte raser er avlet på et utseende som gjør at de ofte ikke klarer å pare seg naturlig, og da må kunstig inseminering (sædoverføring) brukes. Ofte kan de heller ikke føde naturlig, og valpene blir blant disse rasene rutinemessig forløst ved keisersnitt. Vi bør stille oss kritisk til avl av raser hvor dette er blitt det normale!

Førstegangsfødende tisper kan bli litt usikre når den første valpen kommer. Rolige og trygge omgivelser er derfor ekstra viktig.
Når den siste valpen er født, endrer tispen oppførsel. Hun blir roligere og legger seg gjerne til å hvile mens valpene dier.

Den nyfødte valpen er blind, døv og nokså hjelpeløs. Store deler av hjernen til valpen er inaktiv de første ti dagene. Øynene er lukket og ørekanalen er tett. Valpen spiser og sover. En frisk valp ligger imidlertid aldri helt stille og selv i dyp søvn rykker det stadig i kroppen.

hundefødsel
Fødsel
Nyfødte hunder
Hund som ammer
Ammer
Tispe og kvalper
Mor og barn

Atferdsutvikling

De tre første ukene er valpene i stor grad sosialt avskjermet og gir få reaksjoner på andre artsfrender.
Primær sosialiseringsperiode: Valpene er 3-5 uker gamle, en periode hvor valpene utvikler sosiale språksignaler (atferd og lydsignaler), slektskapsgjenkjennelse, føler ubehag ved atskillelse, utvikler sosial lek (jaktlek og seksuell lek, småkjekling), bitehemming, tiggeatferd (slikking i munnviker utløser gulping av mat fra mor), økt aktivitet, utforskning og bruk av større områder. De forlater liggeområdet for å tømme blæren og tarmen. Denne perioden antas å være viktig for utvikling av stabile følelser og temperament, og tispen begynner å forlate valpene oftere og i lengre perioder.

Sekundær sosialiseringsperiode: 6-12 uker. Etter uke 5 blir valpene gradvis mer forsiktige og nølende i forhold til å ta kontakt med andre – en økende frykttendens som synes å ha en topp når sosialiseringsperioden avsluttes ved ca. 12 ukers alder. Ca. uke 8-10 kan valpene lett vise frykt, noe som legger et stort ansvar på ny eier som ofte overtar valpen ved 7 - 8 ukers alder.

I denne perioden etablerer og videreutvikler hunden sosiale bånd og sosial læring både med andre artsfrender og mennesket i vårt familiesamfunn. Av den grunn er det, på tross av at frykt gjerne utvikles samtidig, mange som i denne perioden forlater tispen/kullet og flytter til sin nye familie. Perioden inntreffer samtidig med starten på avvenningen (noe som vises gjennom at tispen blir lettere irritert på valpene) og at aggressiv lek/agonistiske interaksjoner mellom valpene øker. Ved ca. uke 7 er motivasjonen for å utforske fortsatt stor, men samtidig begynner de å utvise mer frykt og tilbaketrekking.

Faktorer som bestemmer variasjoner i sosialiseringsgraden kan være:

  • Genetisk grunnlag, rasevariasjoner, individuelle forskjeller i fryktsomhet og sosial motivasjon.
  • Tispens atferd overfor valpene og tispens responser overfor mennesker og andre hunder.
  • Oppdretters tilrettelegging av valpens miljø; hvilke muligheter valpen har til utforskning, lek og kontakt med mennesker.
  • Den nye eierens atferd.

Hundens sanser

Hundens sanser består av lukt, syn, hørsel, smak og følelse, akkurat som hos menneskene. Men hundens sanseinntrykk er likevel svært forskjellig fra våre.

Hundens viktigste sans er luktesansen! Sammenlignet med mennesket er luktesansen hos hunder omkring en million ganger bedre, men det er også store variasjoner mellom hunderasene. Hunden har i gjennomsnitt førti ganger så mange hjerneceller involvert ved utskilling av duftstoffer enn mennesket. Hos hunder utgjør luktorganet en flate som tilsvarer i gjennomsnitt ca. 150 cm² (60-200 cm², avhengig av rase). Til sammenligning har mennesket kun 2-3 cm² i sitt luktorgan. Antallet luktceller hos hunder er ca. 70-220 millioner (avhengig av rase), mot menneskets 5-20 millioner.

Hunder bruker luktesansen i langt større grad enn vi mennesker. Hundene lukter for å finne ting, jakte, gjenkjenne andre individ, for å smake og for å kommunisere med hverandre å.

Det er hundens unike luktesans som i stor grad gjør den til en så god partner for oss mennesker. Hunden kan finne savnede mennesker, narkotika, sprengstoff, penger, muggsopp, kreftceller, varsle epilepsianfall, og mange flere oppgaver. Hundens luktesans er i mange tilfeller bakgrunnen for menneskers suksess!

Pensjonert redningshund på trening
Pensjonert redningshund på trening
Militærhund
Militærhund

Synssansen: Hunder har bedre nattesyn enn mennesker og ser lettere ting i bevegelse på avstand. Hunder har fargesyn, men dette er dårligere utviklet enn hos mennesker. Hunder har kun to typer tappceller (i øyet), i motsetning til mennesket som har tre, slik at vi kan tenke oss at hundens fargesyn kan minne om en fargeblinds (rød-grønn) fargesyn. Årsaken til at hundens nattsyn er bedre enn hos mennesker er fordi synscellene (tapetum lucidum) som sitter i netthinnen hos hunder, på en bedre måte konsentrerer (projiserer) innkommende lys. Hunder oppfatter lett bevegelse på avstand, men har problemer med å skille ut faste objekter på samme avstand.

Synsfeltet varierer mellom ulike raser og hundegrupper, som regel etter hvilke formål rasen opprinnelig ble avlet for. Gjeterhunder behøver f.eks. et bredest mulig synsfelt slik at de kan se bevegelser i ytterkantene av synsfeltet. Øynene hos gjeterhunder er derfor gjerne plassert noe ut på sidene av hodet. Jakthunder trenger et mer konsentrert syn og har som oftest et smalere synsfelt, noe som gjør at øynene som regel er plassert på den fremre delen av hodet.

Snutelengden kan også ha en viss sammenheng med synet hos hunder. Hunder med lange snuter har et bedre breddesyn enn hunder med korte snuter. Hunder med korte snuter har imidlertid bedre nærsyn og er flinkere til å fokusere blikket på bestemte ting, eksempelvis en leke.

Hørselssansen: Man regner med at hunder hører omtrent dobbelt så godt som mennesker. Det er altså ikke nødvendig å være høyrøstet når vi snakker til hunden. Hunder kan også oppfatte frekvenser som ligger ca. 2,5 ganger høyere (40 – 50 kiloHertz) enn hva vi mennesker kan høre (ca. 18 kiloHertz). Videre mener en at hunder med stående ører har bedre hørsel enn hunder med hengende ører.

 

Smakssansen hos hunder er dårlig utviklet sammenlignet med menneskets, men hunder bruker i langt større grad luktesansen til å forsterke smaksinntrykkene. En hund som ikke liker lukten av noe, eksempelvis mat den blir servert, vil aldri frivillig smake på det. Om den derimot liker lukten vil den smake på maten, og bare i ytterste fall spytte den ut igjen. Sammenlignet med mennesket har hunder ca. en tolvdel så mange sensoriske smaksceller totalt. Mennesket har ca. 9000 smaksløker mens hunden kun har ca. 1700.

Følesansen (den taktile sansen) er hos hunder, som hos mennesker, viktig for flere ting. Varme, berøring og smerte kjennes gjennom huden i form av et tett nettverk av nerver som er koplet til ryggmargen og hjernen. Disse nervene er uregelmessig spredt utover hele kroppen. Følesansen er livsviktig for individets overlevelse. Dersom en ikke kjenner/føler smerte, vil en kunne dø i situasjoner hvor en ellers ville ha kommet seg unna!

Hunder oppfatter hete og kulde ulikt. Kulde oppfattes mer intensivt enn hete, og leder til en refleksmessig reaksjon som kan få pelshårene på kroppen til å reise seg. Hunder skjelver også refleksmessig for å unngå underkjøling og for å holde muskulaturen varm. Varme fører til økt respirasjon slik at overskuddsvarme (svette) kan avdunste som damp fra hundens tunge. Når hunden peser, kvitter den seg med overskuddsvarme. Det samme skjer gjennom kjertler i hundens poter. På varme sommerdager står hunden gjerne i bekken når den drikker, slik at den får kvitt overskuddsvarme.

Hunder har også førlighet i hårrøttene, men alle hårstrå er ikke like følsomme. Mest følsomme er værhårene, lange hårstrå som sitter på sidene fremst på snutepartiet, men også hårene i øyenbrynene og på kinnene er svært følsomme.

Hundens språk

Kroppspråk

Svært mye av hundens kommunikasjon foregår med kroppsspråk. Her er noen illustrasjoner på tydelig kommunikasjon hos hunden. Bildene er vist med tillatelse fra https://moderndogmagazine.com/articles/how-read-your-dogs-body-language/415

1. Avslappet og imøtekommende

Denne hunden er avslappet og fornøyd, dvs. at den er ubekymret og ikke truet av noe av det som skjer i dens umiddelbare omgivelser, og den er vanligvis tilnærmelig.

Hundens avslappende og imøtekommende kroppspråk

2. Oppmerksom, sjekker ting ut

Hunden har oppdaget noe av interesse eller noe ukjent. Den signaliserer/kommuniserer at den er våken og oppmerksom, og den vurderer situasjonen for å finne ut om det er en trussel og/eller om noen tiltak bør iverksettes.

Hundens kroppspråk: Oppmerksom, sjekker ting ut

3. Selvsikker og aggressiv

Dette er en selvsikker, aggressiv hund som viser at den vil handle aggressivt overfor en truende situasjon.

Selvsikker og aggresiv

4. Engstelig og aggressiv

Hunden er engstelig og defensiv (underdanig), men underkaster seg ikke. Den kan angripe dersom den blir presset. Hunden viser gjerne disse signalene når den blir konfrontert med et truende individ.

Engstelig og aggressiv

5. Stresset og fortvilet

Hunden er enten sosialt eller miljømessig stresset. Disse signalene er imidlertid en generell "kringkasting" av hans sinnstilstand og ikke spesielt rettet mot et annet individ.

Stresset og fortvilet


6. Redd og bekymret

Hunden er noe engstelig og viser tegn på underkastelse. Disse signalene vises for å roe den eller de som hunden ser som potensielt truende, og for å unngå ytterligere utfordringer og forebygge konflikter.

Redd og bekymret

7. Ekstrem frykt, total underkastelse

Hunden viser total overgivelse og underkastelse. Den prøver å si at den aksepterer sin lavere status ved å krype for et truende individ i håp om å unngå en fysisk konfrontasjon.

Ekstrem frykt, total underkastelse

8. Lekenhet

Her har vi en typisk invitasjon til lek. Det kan være ledsaget av opphisset bjeffing og/eller lekeslåssing, løping osv. Disse signalene kan også brukes som et slags "skilletegn" for å indikere at en hvilken som helst tidligere grov oppførsel ikke var ment som en trussel eller utfordring.

Lekenhet

Siden enkelte hunderaser har ytre trekk som strider mot hundedyrets naturlige eksteriør, kan misforståelser mellom hunder oppstå på grunn av hundens utseende, som konstant høy haleføring, hale som ligger krøllet over ryggen, hengeører kontra ståører, stubbhale, høy pelsmanke osv. Andre trekk som hunder kan reagere på hos hverandre er fargekombinasjoner, som f.eks. dalmatinerens flekker, hodetrekk som skjules av pels, og flatklemte og «unormale» hodefronter. Disse er menneskeskapte eksteriørtrekk som ikke er til hundens fordel i naturlig omgang med andre hunder.

Fransk bulldog
En fransk bulldog med karakteristisk 
flatklemt nese.
Kinesisk nakenhund
Kinesisk nakenhund med pels kun hodet, nederst på labbene og på haletuppen.
Irsk ulvehund
En Irsk ulvehund kan bli over 80 cm. 
i mankehøyde.
Dvergpinchere og dobermann i lek
Dvergpinchere og dobermann i lek. Ligner i utseende, men ca. 30 - 35 kg. forskjell i vekt.
Puli
En Puli dekket av dreads kan nok ha både hudproblemer og vanskelig for å se. Andre hunder kan ha problemer med å forstå den grunnet skjult ansikt og ører med mer.
Dalmatiner
Dalmatiner med de karakteristiske mørke flekkene.

Lydspråk

Selv om mye av hundens kommunikasjon vises gjennom kroppsspråket, så har hundene også et viktig lydspråk.

Den viktigste lyden for mennesket å forstå er kanskje knurringen. Når hunden knurrer gir den en advarsel – den sier at den ikke takler situasjonen. Det kan være ulike årsaker til at hunden knurrer, men det viktige er at vi aksepterer knurringen, så får vi heller trene hunden til å takle det den reagerer på.

Straffer vi knurringen, tar vi bort et advarende signal, og vi kan få en hund som hopper over de advarende stegene som kommer før et bitt. Da vil vi få en potensielt farlig hund.

Bjeffing er en lyd som brukes i ulike sammenhenger. Tendensen til å bjeffe varierer mye fra rase til rase og fra individ til individ. Bjeffing kan være uttrykk for å varsle, for glede, iver, frustrasjon, aggresjon osv. Som oftest forstår mennesker hva hunden ønsker å oppnå med bjeffingen.

Piping er en lyd som ofte tyder på en form for ubehag, men ikke alltid, som f.eks. stress/iver, angst, smerte, utålmodighet osv.
Enkelte hunder uler. Dette kan være et tegn på ensomhet (mange hunder som opplever ubehag når de er forlatt av eieren uler når de er alene), noen uler når de hører musikk og sang (en frekvens som «smitter over» og utløser ulingen). Dette blir ofte oppfattet som at hunden liker lyden og vil ”synge” med. Og enkelte hunder uler sammen med familien sin, det være seg to- eller firbente. Uling har trolig ofte med samhørighet å gjøre, noe som knytter hunden til andre individer.

Sosialt liv

De fleste hunder i verden lever sammen med mennesker. I noen land er det løshunder (pariahunder), men også de lever tett på menneskene og livnærer seg i stor grad av menneskenes rester. Løshundene lever i familiegrupper eller som enslige, men ofte i sosial kontakt med andre hunder (jakt, lek osv.).

I Norge har vi ikke løshunder og de aller fleste hundene lever i husene hos menneskene. Det meste av hundenes sosiale liv foregår sammen med mennesker; de leker og koser med oss, jobber sammen med oss og forholder seg til oss det meste av tiden. 
Hunden har nytte av oss som gir den mat, trygghet, trening, kjærlighet og fysiske og mentale aktiviteter. Men mennesket har også meget stor nytte av hunden. Det er f.eks. dokumentert at når vi klapper et kjæledyr, så får vi lavere blodtrykk og hjertefrekvens. Forskning har også vist at hundeeiere opplever færre depresjoner og takler stress bedre enn personer som ikke har hund eller andre kjæledyr. Studier viser at barn som lever med hunder opplever vennskap, ansvar og fortrolighet, og de blir mer åpne for vennskap med andre barn og får større selvtillit.

Pariahunder
2 hunder
Irsk ulvehund og en jente
Hund går tur med jente

Atferds- og velferdsproblemer

Dessverre er det ikke så sjeldent at hundeeiere opplever problemer i hundeholdet. Hundens atferd svarer kanskje ikke til forventningene.
Slike (vanlige) problemstillinger er:

  • Angst, ofte også aggresjon, for mennesker ut fra en negativ erfaring. Dette kan oppstå enten for mennesker generelt eller for en spesiell type mennesker; barn, menn, damer, mennesker med skjegg osv.
  • Angst og/eller aggresjon mot andre hunder, generelt eller mot enkelte hundetyper eller mot ett kjønn. Ofte opptrer dette hannhunder mot hannhunder og tisper mot tisper.
  • Angst for lyder, som f.eks. torden og/eller fyrverkeri.
  • Vokalisering; hunden bjeffer mer enn eier synes er greit.
  • Angst for å være alene hjemme.
  • Angst for spesielle miljøer, som bymiljøer e.a.
  • Jager biler, sau, vilt eller andre dyr/gjenstander som beveger seg.
  • Gjeter biler, sykler, mennesker eller dyr.
  • Rømmer
  • Stjeler
    Osv.

I enkelte tilfeller er det eieren som oppfatter det som et problem mer enn hunden, da hunden gjør trolig bare det som er naturlig for den. Men om den naturlige atferden fører til konflikt i forholdet med menneskene, så vil det ofte bli et velferdsproblem for hunden.

Dersom vi har anskaffet oss en hundetype med mye vaktinstinkt, bør vi regne med at den vil bjeffe mer enn hva en hund med lite vaktinstinkt vil gjøre. Og har vi kjøpt en jakthund, bør vi forutsette at den har behov for å jage og/eller løpe over store strekninger. Og gjeterhunder, de liker å gjete osv. Det er derfor viktig at vi gjør et grundig forarbeid før vi bestemmer oss for hvilken hundetype/rase vi ønsker. Hvis du ikke har tenkt å drive med det hunden opprinnelig er ment å brukes til, så må du være bevisst på hvordan du på annet vis kan la hunden få utløp for sine naturlige atferder. Dette er ikke umulig; en gjeterhund må ikke gjete, en jakthund må ikke jage osv. Men de må aktiveres på måter som gjør at de likevel får et tilfredsstillende alternativ til det de er genetisk programmert til å gjøre.

Angst og aggresjon er arvelig. Avles det på foreldredyr med angst - eller aggresjonsproblemer, er det større sannsynlighet for at avkommet vil få tilsvarende problemer enn om foreldredyrene ikke hadde vært engstelige og/eller aggressive. Noen går det uansett bra med grunnet oppdrettere og eiere som gjør en god jobb selv med individer med et noe dårlig genetisk utgangspunkt. På samme vis kan valper med gode gener bli både engstelige og aggressive dersom oppdretter eller eier gjør en dårlig jobb, eller det skjer en alvorlig uforutsett hendelse. Det er altså både gener og miljø som avgjør hvordan hunden din blir, og vi kan ikke alltid skylde på eierne og/eller oppdretterne.

Vil du lære mer om hunder og hundetrening så finnes det mange gode bøker. En god norsk bok om hundetrening er "100 % positiv hverdagslydighet" av Arne Arrestad. Er du god i engelsk så anbefales "How to behave so your dog behaves" av Sophia Yin. En annen god bok om hunder er "Dogs, A New Understanding of Canine Origin. Behavior and Evolution" av Raymond og Lorna Coppinger.